Slik er det og slik ser det ut i mitt hode og på lerretet mitt.
Akkurat nå.
Dette gjør det:
meandrerer
slipper lys igjennom
stiger
skaper miniplasser i gaterommet
skiller seg ut
Jeg har tatt konsekvensene av mine arealberegninger og satt opp en modell for hvordan volumene vil forholde seg til hverandre og tomten. Leilighetene har en dybde på 10 meter og det er derfor et stort ubrukt areal på baksiden av modellen. Barnehagen har fått det samme volumet som tidligere (ca 250 kvadratmeter). Jeg regner med at denne modellen kan komme til å skremme de bakenforliggende utbyggerne med tanke på lys, luft osv, og minner om at dette kun er et volumstudie og ikke et ferdig prosjekt. På planen under ser man hvordan kun halve tomten er benyttet i dette utkastet og man ser leilighetenes dybde.
Jeg har satt opp en matrise for de foskjellige familienes arealbehov basert på livssituasjon, økonomi og interesser. Selv om flere av leilighetene overskrider 100 kvadratmeter, har leilighetene et gjennomsnittsareal på under 100 kvadratmeter. Jeg ser også for meg at enkelte leiligheter kan deles inn annerledes på et senere tidspunkt. Ettersom alle beboerne tilhører en familie vil det for eksempel være mulig å selge ut enkeltrom til naboen ved behov.
Kan man skrive om noen som ikke har hendt en? Kan male noe man ikke kan se? Kan man synge en sang man aldri har hørt?
Kanskje… Men jeg tror jeg skal bringe meg selv inn i dette prosjektet, og med det min familie.
Jeg åpner med min mors bilde “Famile 4″. Herfra tenker jeg å jobbe med mitt opphav som utgangspunkt for 10 segmenter av min familie. Og alle skal ha samme adresse.
Utopida er idas prosjekt for en bedre virkelighet basert på drøm.
Hva en drøm egentlig er, strides de lærde om, men siden Ida har fått det for seg at hun er realist, støtter hun teorien om at drømmer er resultatet avtilfeldig elektrisk aktivitet i hjernestammen som hjernen tolker ved hjelp av diverse skjema til å ha en sammenheng. Disse skjemaene er modeller knyttet opp til vår oppfatning av hvordan ting er. Derfor blir drømmer personlige og gjenspeiler våre holdninger, selv om vi i våken tilstand ikke er klar over dem.
Hollenderkvartalet, et storkvartal i Oslo, kan lett knyttes opp til dette. Man kan se ulik byggeaktivitet som resultat av forkjellige impulser fra forskjellige tider, som hjernen tolker prosesserer og gjengir som et samlet bilde: Et kvartal. I virkeligheten består Hollenderkvartalet uendelig mange fragmenter som bindes sammen av veier som løper videre og som bare i Hollenderkvartalet har en sammenheng. En sammenheng som stort sett kun oppfattes på kart. Likevel har vi lenge valgt å se på kvartalet som ett element.
Nå er det tid for å defragmentere Hollenderkvartalet. Egne impulser skal legges til grunn og via mine egne skjema skal noe nytt tre inn i Hollenderkvartalet, nærmere bestemt Schweigaards gate 46.
( tomt merket med stiplet rød linje og eksisterende bebyggelse i rosa)
